Historien om fotografiet fra A til Å. Helt overfladisk. Del 2.

(Sammendrag fra en forelesningsserie av Anders Johansen. –>Les del 1 her.) Her følger 2. og siste del;

Verden i forandring

Samtidig som fotografiet utvikles er verden i stadig forandring. Den nye estetikken preges av snapshots og uvanlige utsnitt, som omtalt i del 1. Menneskets øye blir etter hvert trent opp og vendt til en ny type inntrykk som rettes mot fotografiet og dets nye muligheter. Mange fototeoretikere mener at fotografiet har endret vår måte å se på. Johansen anbefaler en bok av den anerkjente forfatteren Susan Sontag; “On Photography“. I følge fotopia er det et fototeoretisk verk som har vært mye diskutert i fotokretser siden utgivelsen. “Boken består av seks essays der Sontag diskuterer fotografiets betydning i hverdagen, moralske og estetiske problemer forbundet med det og forholdet mellom kunst og virkelighet.” Løp og kjøp! :)

Camera obscura

Selve “kamerabildet” var kjent lenge før det kunne feste seg selv. Camera Obscura er en avtegningsmaskin som ble brukt for å lage fotografiske bilder ved hjelp av hånden. På den måten var det mulig å lage en nøyaktig avtegning av utsnitt fra den synlige virkeligheten. Denne maskinen danner grunnlaget for episkopet og fotografiapparatet. I de første kameraene festet nemlig bildet seg ikke selv, men ble i stedet avtegnet.  I det kulturen forandrer seg kommer det nye bruksområder til syne, og mange kunstnere tar i bruk Camera Obscura. Det ble i tillegg utviklet en rekke andre tekniske hjelpemidler for malere, slik at de enklere kunne tegne i perspektiv.

Bildene til den hollandske maleren Johannes Vermeer har et åpenbart fotografisk preg, og man kan tydelig se de er laget ved hjelp av kameramaskiner. Et eksempel er bildet “Geografen” fra ca. 1668-69. Bildene hans viser kraftige, overdrevne perspektiv, som dramatiserer stemningene. For en maler ville dette på denne tiden vært høyst uvanlig å gjøre, og det kunne nærmest virke støtende.  Kontrastene er også brutale, og er en typisk effekt som nå blir mer brukt. Kamerabildet egnet seg først og fremst til å lage landskapsbilder, da det var vanskelig for mennesker å stå i ro så lenge. Når det gjelder personene i bildene til Vermeer, ser man en veldig ro blant dem. Samtlige mennesker på bildene står i stabile posisjoner, enten ved å lene seg over noe eller sitte på stoler.  Vermeer ble i sin tid sett på som en mislykket kunstner. Først på 1800-tallet, etter at fotoapparatet er tatt i bruk, gjenoppdager man kunsten hans og finner den overraskende velkomponert og fascinerende.

Teknologi eller kultur?

En maler er ikke bare en som føler eller ser ting, men gjør også innarbeidede teknikker med hendene sine. Han tar i bruk teknikker som bidrar til å forsterke synsinntrykk, og vi kan dermed si at kunsten til en viss grad er teknologisk. Poenget er at praktiske omstendigheter også preget bildet, ikke bare åndelige og religiøse sammenhenger. Det blir dermed feil å si at kunsten står på enten kulturens eller teknologiens side.

Det er også mange andre ting i storbyene som preger måten fotografiet vokser fram på. En rekke nye visuelle teknikker og en ny synsteknologi, som kikkerter og måleinstrumenter lager et skille mellom det som tilsynelatende er tilfellet og det som i virkeligheten er tilfellet. De moderne redskapene gjør det mulig å objektivere våre synsinntrykk. I militærteknologien får vi utkikkstårnet, som frembringer en ny måte å bruke synet på. Også teateret er med på å gi folk en ny måte å beskue på, det samme er boktrykkerkunsten. Alle disse faktorene er med på å spille inn på hvordan folks vaner og sanser endrer seg.

Fotografiets betydning

Det var ikke bare kunstnere som var opptatt av fotografiet, det ble ettervert svært betydelig for både vitenskapen, journalistikken, politiet, og også for den vanlige familien.Fotografiet har blitt brukt til å klarlegge hvordan minner fra tidligere liv plutselig kan stige opp. Nå man kommer borti en lukt, kan det dukke opp et minne vi trodde vi hadde glemt. På samme måte fungerer fotografiet. Man får en ny innsikt mellom fortid og nåtid, og dette preger tidsproblematikken. Ved hjelp av apparatet, som en ny analogi, hjelper det å kaste lys over tapte minner og ens eget liv. Fotografiet lar oss springe over i en annen tid, og lar oss skape en identitet mellom dagen i dag og fortiden. Konserveringspolitikk går ut på nettopp å ta vare på den man er. Det hele blir en modell for å tolke sammenlikninger mellom den gang og nå. Et fotoapparat angår altså både vår måte å se på, vår tolkning av synsprosess og forståelsen vår av tid av rom.

Var det alt?

Selv om dette bare er sammendrag fra Johansens forelesninger om fotografiet, og ikke fullstendig materiale, er historien hans begrenset til å kun gjelde perioden fram til kameraet klarer å feste bildene selv. Hans historie og fortellervinkel er svært interessant, men jeg mener dette blir en ufullstendig historie, da han ikke går inn på hvordan kamerateknologien utviklet seg i de senere årene. Den digitale overgangen skapte jo en høyst betydelig endring for kulturen og de ulike gruppene i samfunnet som tok det i bruk. Jeg skal ikke fortsette historien til Johansen, men er litt skuffet over slutten, og at han valgte å kalle dette en fullstendig historie. Den slutter ikke på Å, men på T.

Dedikert til Torbjørn Skutle og Ingrid Nese.

Like

Unlike